Refleksjoner

Ti år etter.

Da sønnen vår, Bjørn Eirik, døde for ti år siden, var alt kaos inni oss . Heldigvis hadde vi mange venner og en stor familie rundt oss. Vi nordmenn er ikke de som viser  mest følelser og jeg gjør i alle fall ikke det. Midt oppi det hele gjør en seg refleksjoner over slik ting og tenker at en må ”få det ut”. Det var nok grunnen til at jeg satte meg ned og skrev ned det jeg opplevde. Det at ulykken hendte i utlandet, måtte også bearbeides. Vi lurte på om vi hadde fått bedre hjelp hvis dette hadde skjedd hjemme i Norge og om Bjørn Eirik kunne ha fått bedre hjelp.

Jeg skannet fotoalbumene våre og da spesielt de med bilder av Bjørn Eirik i. Jeg hadde behov for å være alene i sorgen. Så dette ble en slags unnskyldning til å være alene. Jeg var også redd for at vi skulle glemme ham og mente at disse bildene ville hjelple oss til å huske. Det var vanskelig å vite hvordan man skulle takle sorg, jeg hadde hørt om faser som sjokkfasen, reaksjonsfasen osv. Nå fikk vi høre at det ikke alltid var sånn, fasene kunne komme både samtidig om hverandre og i en annen rekkefølge. Hadde det bare vært noen som kunne gi svar på hvordan det er å sørge, og hvordan man skal komme igjennom denne første tiden. Med dette jeg skriver nå, ønsker jeg å fortelle hvordan noen kan føle seg i tiden etter en ulykke. Jeg håper at andre kanskje kan få en hjelp til å forstå mennesker i sorg. Men jeg vil også beskrive at vi reagerer så utrolig forskjellig i en slik situasjon.

Hvor ulike vi er gjorde seg utslag etter noen måneder i vår lille familie. Noen liker for eksempel å ha mennesker rundt seg, andre vil være alene.

Jeg har frisket opp dette med fasene nå, og da ser jeg jo at alt det vi opplevde var ”normalt”. Det sa også fagpersoner vi hadde med å gjøre, "en normal reaksjon på en unormal opplevelse". 

Ja, jeg kan se det nå, ti år etter, men det føltes helt unormalt alt sammen den gangen! Jeg greide ikke å gråte sammen med andre, verken med familien eller venner. Det var nok derfor jeg hadde, og fortsatt har, behov for å være alene. Mye av det vi tenkte og gjorde, passer helt inn i disse forskjellige fasene. Det står også at personer som har gode erfaringer med å løse problemer og utfordringer har bedre forutsetninger for å greie seg bra i traumatiske kriser. Mulig at det gjaldt meg, jeg er nok ”flink” til å koble ut følelsene og la hjernen styre. Men er det bare bra, da? 

En jeg kjenner har sagt "Jeg fikk en rolle i en film, men hadde ikke søkt på rollen". Akkurat slik følte jeg også det. Det var nødvendig å spille en rolle for å komme igjennom en vanskelig tid. Men det koster mye, man blir utrolig sliten av det.

Jeg måtte være alene og avreagere. I tillegg til å scanne bilder satt jeg ved pcen og prøvde å skrive ned det som skjedde de fire dagene på Malta. Det jeg skrev var:


16. april
Det er ettermiddag 1. Påskedag og Bjørn Sverre får tlf. Jeg hører ikke så mye på hva som blir sagt, men reagerer litt når han setter seg ned og skriver noe. Når han har lagt på, sier han at Bjørn Eirik har vært utsatt for en ulykke og at han som ringte var en som jobbet på Expekt. Det er alvorlig, altså, sa han. Bjørn Sverre skulle ringe et nummer som var til en lege på sykehuset i Valletta.

Med skjelvende hender slo han nummeret, men hadde fått skrevet ned noe feil, så han måtte ringe han i Expekt opp igjen. Det var et siffer som var feil, så neste gang gikk det. Legen sa at Bjørn Eirik hadde falt ned fra noe høyt, som Bjørn Sverre ikke oppfattet hva var. Men det var veldig høyt og store hjerneskader. Jeg hørte Bjørn Sverre spurte hva sjansene var for at han overlevde, men hørte ikke svaret, og turte ikke å spørre.

Så ringte Bjørn Sverre han i Expekt opp igjen og fikk vite at de hadde booket oss på et fly fra Gardemoen samme kveld. De ville komme og møte oss på flyplassen der nede. Det var vel sjokket som snakket da jeg sa: Hvorfor er det så nødvendig at vi kommer, da? Det er jo ikke noe vi kan gjøre hvis det er så alvorlig. Og i sjokk pakket vi og snakket om hvem vi skulle ringe til. Vi tok noen helt nødvendige telefoner, men tenkte ikke på å orientere alle. Det gjorde at noen som absolutt burde ha fått beskjed fra oss, ikke fikk det. Dette hadde vi i tankene da vi senere måtte gi beskjed hjem om at Bjørn Eirik var død. Det er rart at vi i det hele tatt tenker på sånne ting. Det sier nok noe om de mekanismene som trer i kraft for at vi skal takle slike forferdelige situasjoner.

Vi tok toget til Gardemoen, og jeg sendte melding til inspektøren på jobben. Jeg snakket også med Karoline på telefonen. Hun var på Gjessheim og tok lenge ikke telefonen, men til slutt ringte Bjørn Sverre kjæresten hennes, og han tok den. Da var de begynt å kjøre til Sandefjord, men de snudde, så vi møtte Karoline på flyplassen. Jeg hadde latt passet hennes ligge hjemme, så vi ikke skulle ta med det til Malta uten henne. Ellers kunne hun ha blitt med oss der og da, for flyet var ikke fullt. En annen ting vi ordnet med på flyplassen var en saks som jeg hadde kommet på at jeg ikke kunne ta med i håndbagasjen, så den sendte jeg med Karoline. Kanskje det er godt å bry hodet med en slik bagatell i en sånn situasjon?

Jeg husker at tankene mine var fylt av den absurde situasjonen vi var i på flyturen. Vi kunne legge oss på hver vår seterad, for det var ikke mange passasjerer om bord. Men det var vanskelig å sove. Hva ville møte oss? Hvor alvorlig var dette?


17.april
På flyplassen på Malta ble vi møtt av Bobby og Per. Bobby er en maltetisk dame som er personalansvarlig i Expekt, og Per er svensk. De fulgte oss til sykehuset og fortalte at de hadde booket oss inn på et hotell som ikke var langt fra sykehuset og at vi bare kunne ta taxi på Expekts regning. Jeg fikk en lapp med nødvendige tlf nr. og Bjørn Eiriks pass. De ble med inn på sykehuset og snakket med personalet, ba dem gi oss god service.




 

St. Lukes
Hospital

Sykehuset er en stor, gammel bygning. Senere har vi fått høre at de holdt på å bygge et nytt som ville stå ferdig ca et år etter. Vi gikk inn hovedinngangen og måtte bli vist vei gjennom hele bygningen for å komme til ITU (intensivavdelingen). Vi så hvor gammelt og slitt dette sykehuset var. Men inne ved sengen så det ut som Bjørn Eirik var i svært gode hender og hadde alt nødvendig utstyr. Han lå på en stor sal hvor det 
var 12 – 15 senger og en ”skranke” i midten. Den var bygd opp av åpne hyller hvor man oppbevarte sykehusutstyr. Langs alle vegger, der det ikke var store, høye vinduer, var det også sånne hyller. De var brune og gamle. Det var veldig høyt under taket. Bak ”skranken” var det kontorpersonale som snakket i telefonen o. l. Ved sengene satt sykepleiere, en ved hver seng. Det var også avlukker som var adskilt fra rommet med glassvegger, så til sammen var dette rommet enormt.



 

Inngangen til ITU


På sykehuset fikk vi snakke med den legen som hadde snakket med Bjørn Sverre i telefonen. Senere snakket vi også med kirurgen, en kvinne i røde skinnbukser, og hun som det senere viste seg at var sjef for intensivavdelingen. De hadde allerede skannet hjernen to ganger og skulle ta en til for å se om det var forandringer. Når vi snakket med disse, var vi inne på et lite kontor hvor det ikke var sitteplasser til alle, noen av oss sto, hun i skinnbuksa satte seg oppå skrivebordet. Disse litt uhøytidelige omgivelsene stemte ikke med våre sinnsstemninger, så vi gjorde et stort nummer av dem og tenkte vel at dette hadde aldri skjedd hjemme. Vi syntes nok det var respektløst på en måte, men det har nok også med det å få noe annet å tenke på å gjøre. Vi ble veldig opptatt av detaljer.

Bjørn Eirik hadde på seg en krage, som de sa de kunne ta av, for den var ikke til noe hjelp. Jeg sa nei, den var selvfølgelig tatt av neste gang vi så ham. Han hadde jo ikke brukket nakken. Men det virket så skummelt å røre ved noe. Han hadde blått øye, men så ellers uskadd ut. Vi kunne ikke se bakhodet hans, men det så ut som han bare lå og sov. På kroppen hadde han ikke brukket noe, hadde bare noen skrubbsår.

Kirurgen fortalte at det ikke ville hjelpe å operere, for skadene var så store. De snakket både om ”bleading” og ”damage”. Jeg spurte etter forskjellen, tror jeg. Jeg må ha stilt spørsmålene på en klokere måte enn jeg selv skjønte, for de lurte på om jeg var sykepleier.

Bjørn Sverre og jeg snakket om at vi ikke kunne la noe være uprøvd, selv om vi nok skjønte hvor alvorlig dette var. Derfor ringte Bjørn Sverre hjem til en nabo som er lege og han igjen snakket med enda en nabo-lege. De undresøkte med Ullevål, og ringte tilbake. Det viste seg at alt man gjør hjemme, også hadde blitt gjort her. Og da han forklarte hvilket utstyr de hadde, var det likt det hjemme. Dette får jeg assosiasjoner til hver gang jeg ser reklamen til forsikringsselskapet If om de dårlige sykehusene i utlandet. Den er nok ment å skulle være morsom, men den blir nok aldri det for meg.

Da jeg spurte etter et toalett, måtte en pleier gå foran meg inn en gang langs noen av glassavlukkene til et toalett, for å se om det var rent der. Hun fortalte at det var der de tømte og vasket det som kom fra pasienter, så jeg skulle ikke sette meg ned. Det var visst de pasientene som var smittefarlige som lå bak glassrutene. Så, ja, sykehusene i utlandet ser ikke så flotte ut som de hjemme i Norge, men i mange land er man i god stand til å gjøre de nødvendige prosedyrene for å redde liv likevel.

Jeg tenkte at dette var typisk Bjørn Eirik. Han har reist mye og ligget på sykehus i flere land. I Thailand på grunn av dykkersyke og i Peru på grunn av høydesyke. Dette var ikke som i Norge, men det behøvde jo ikke være noe galt for det. Inne på salen var det absolutt ikke stille, men lydene kunne jo egentlig lette litt på stemningen.

Senere brukte jeg dette toalettet uten å spørre, men var veldig forsiktig. Etter hvert ble vi også henvist til personaltoalettet, det var veldig dårlig, dessuten måtte vi gå gjennom pauserommet.

En gang fikk jeg et telefonrør i handa fra en av dem som satt i ”skranken”. De sa det var fra en norsk avis. Jeg holdt på å ta den, men ble stoppet av sjefen. Hun beklaget så mye og sa at de heretter ville svare: ingen kommentar.

Snakket mye i tlf med mamma og Karoline for å få Karoline ned. Mamma spurte hvorfor vi ville ha henne ned, og jeg sa at det nok ikke var noe håp, men at hun ikke skulle si det til Karoline (Karoline hadde selvfølgelig skjønt det).

Snakket også med Bobby som ville ordne med billett til Karoline. Jeg forklarte at Karoline ikke var vant til å reise alene, og at det var vanskelig å få henne til å dra. Karoline har senere fortalt at hun ikke ville ned fordi hun skjønte at vi hadde det vondt, og hun trodde ikke at hun ville greie å være den sterke i familien. På dette tidspunktet skjønte jeg ikke hvor fort ting kom til å gå, så vi snakket om at Karoline kunne dra med neste direktefly som var torsdag (altså tre dager etter).

Det ble til at Bjørn Kaare, broren min, skulle reise sammen med Karoline. Bobby ordnet alt med billetter via Amsterdam, og de var nede allerede natt til tirsdag, altså bare et døgn etter oss.

Bobby lurte også på om vi ikke skulle bruke hotellrommet, siden vi enda ikke hadde vært der. Vi hadde jo bare vært på sykehuset den første natten. Vi hadde snakket med henne om at vi hadde trodd vi skulle bo i leiligheten til Bjørn Eirik. Den ligger i Sliema og hotellet ligger utenfor Valletta. Bobby mente hotellet var nærmere sykehuset, så vi bestemte oss for hotellet, og nå booket hun også inn Bjørn Kaare og Karoline.

Senere på dagen, i taxi til hotellet, fikk jeg tlf fra en dame som sa hun ringte fra ambassaden i Roma. Jeg spurte hvorfor i Roma og ikke på Malta. Med tanke på telefonoppringningen fra avisa, var jeg litt skeptisk til telefoner. Men jeg fant ut at jeg bare måtte stole på at det hun sa var sant. Hun sa at på Malta har de bare et konsulat, og der er de bare maltetisk-talende, så Italia var den nærmeste.

Etter at jeg hadde fortalt hva som hadde hendt, spurte hun om det var noe de kunne gjøre. Jeg skjønte ikke helt hva det skulle være og fortalte at vi undersøkte med leger i Norge om alt som kunne gjøres var gjort her. Jeg fortalte også at vi undersøkte reiseforsikringene til Bjørn Eirik. Hun spurte hva legene sa, og jeg svarte at de sa det var veldig store skader. Da spurte hun om de hadde sagt at han var hjernedød. Det var første gang det ordet ble nevnt. Jeg svarte at de ikke hadde brukt det ordet. Hun sa at hun ville ringe dagen etter for å høre hvordan det gikk, og jeg fikk et telefonnummer hvor jeg kunne treffe henne. Hun sa også at UD ville ta over saken. Ikke visste jeg hva det betydde, hva var forskjellen her?

Jeg husker ikke helt, men tror jeg prøvde å ringe henne igjen i forbindelse med forsikring og utgifter til lege/transport. Det virket på meg så vanskelig når hun satt i Roma, men sett i ettertid, skulle vi nok ha benyttet oss mer av henne.

Karoline mente at vi burde fått profesjonell krisehjelp i denne situasjonen. Hun hadde jo rett, men vi var jo i sjokk, orket selvfølgelig ikke å ordne med noe sånt selv, noe som også burde være unødvendig.

Da Bjørn Kaare og Karoline kom, hadde vi ikke sovet siden vi var i Norge. Vi var utslitte, så vi tenkte vi kunne få noe å sove på. Det burde ikke være så vanskelig, vi var jo på et sykehus. Men på intensivavdelingen sendte de oss til casualty. Igjen gikk vi gjennom sykehusets mange ganger, ikke like langt denne gangen. Men da vi kom fram, så vi lang kø og noen vakter ved dørene. Vi fortalte hva vi var ute etter. De gikk inn og hentet en mann, vi fortalte ham det samme, han gikk inn igjen. Kom tilbake og ristet på hodet. Vi var kjempetrøtte, så vi ga opp og dro til hotellet. Der delte vi på det vi hadde av Paract og sov i 2-3 timer.


Det tok ca 10 min med taxi til hotellet, men taxiene kom helt fra Sliema og var fra det selskapet som Expekt bruker. All reise, hotell og taxibruk ble betalt av Bjørn Eiriks arbeidsplass, Expekt. Dette var vi veldig takknemlige for, selv om det tok ekstra lang tid.


På hotellet tok jentene et rom og guttene et annet. Men etter en natt, syntes Karoline det var synd at ikke Bjørn Sverre lå sammen med oss, så vi satte sengene sammen og lå der alle tre. Det var godt, for Karoline var så flink til å snakke, både om situasjonen og andre ting. Hun satte for eksempel ord på sånt som at det må være lov å snakke om noe annet. Rart at sånne ting må sies, men man vet ikke riktig hvordan man skal takle en så ny situasjon. Dette hadde hun og Bjørn snakket om på flyet. Geir Arne hadde kjørt dem til Gardemoen. De hadde hatt veldig dårlig tid i Amsterdam. Vi møtte dem på flyplassen og dro rett til sykehuset hvor vi fikk lov til å komme inn enda det var natt.



18. april
Tirsdag dro Bjørn Sverre og jeg til sykehuset. Bjørn og Karoline ble igjen på hotellet. Bjørn hadde med PC-en og skulle sjekke med forsikringer og lignende.
Vi hadde også en del telefoner i forbindelse med forsikring. Geir Arne gikk hjem til oss og fant et brev hvor det sto hvilket selskap Bjørn Eirik hadde skrevet brev til da han ble frastjålet bag og mobil i Thailand. Vi tenkte kanskje han hadde reiseforsikring der. Det var jo ikke mange månedene siden han hadde vært ute og reist, og en reiseforsikring må vel vare i et år? Men det virket som om han kun var forsikret gjennom kjøp av billett med bankkort.

På sykehuset ble Bjørn Sverre og jeg bedt om å bli med på det samme kontoret som vi var på dagen før da vi snakket med kirurgen. Det er et lite, gammelt kontor med tre stoler, en ved skrivebordet, en ved en gammel data og en sort skinnstol som er såpass bred at to kan sitte i den. Det var den kvinnelige sjefen for avdelingen som ville snakke med oss.

Hun sa at Bjørn Eirik var hjernedød, at nyrene hadde sluttet og virke og at kanskje lillehjernen også var skadd. Hun spurte om vi hadde forstått hva hun sa og om vi hadde ventet dette. Antagelig reagerte vi lite. Samtalen med damen fra ambassaden hadde nok forberedt oss på dette. Men jeg har jo også skjønt at reaksjonene ofte ikke kommer sånn med en gang. Sjokket lammet oss på en måte.

Hun sa at Bjørn Eirik antagelig hadde landet på hodet, slik at hodet hadde tatt av for hele fallet. Vi måtte vite - og si oss enig i - at de ikke kom til å gjøre noe hvis tilstanden ble verre. Jeg svarte at når jeg hørte dette, begynte jeg å tenke organdonasjon. Svaret hun da ga meg provoserte Bjørn Sverre. Hun sa at de nok ikke kunne bruke noe, det måtte i tilfelle være øynene. For min egen del, tenkte jeg at nå har jeg gjort mitt, går det ikke, så går det ikke.

Jeg regnet med at innvollene kanskje hadde blitt ødelagt i den tiden han hadde vært på sykehuset, for de var jo ikke skadet i fallet. Kanskje det at nyrene ikke virket, virket inn på hjertet. Og så sa jeg vel noe om at da slapp vi å tenke noe mer på det. Hun fortalte at maskinen ville bli slått av og spurte om vi hadde noe spesielt syn eller religiøst standpunkt i forbindelse med dette. Jeg sa nei, men spurte om vi egentlig hadde noe valg. Da sa hun vel egentlig at vi ikke hadde det. Hun sa også at det var EU - regler som styrte det å erklære noen for å være hjernedød, så ingenting ville bli offisielt før neste dag. Det var mange undersøkelser som gjensto. Hun spurte om vi ville snakke med en prest. Vi sa nei.

Dette hadde jo mye å si for det Bjørn jobbet med. Da vi kom ut av kontoret, ringte vi derfor Bjørn og ba han stoppe undersøkelsene ang. forsikring.

Jeg satt mye alene hos Bjørn Eirik denne dagen. Han begynte nå å forandre seg litt, ble mer hoven i halsen, så eldre ut. De sjekket reflekser med jevne mellomrom. Pleieren hos Bjørn Eirik satt og øvde på et fremmedspråk, så hun snakket høyt med seg selv. Temperaturen hans gikk opp og ned, så i en periode hadde han varmeteppe. Ellers lå han nesten helt bar, med kun et helseteppe, som ikke lå over overkroppen hans. Jeg som frøs hele tiden, syntes dette var lite. Jeg måtte låne Bjørn Sverres ulljakke. Senere har jeg skjønt at dette også var pga sjokket. Ute var det sol og folk gikk i shorts og sommerklær. Da jeg satt der alene med ham, var det som om en del av meg selv lå der, han liknet så på meg.

Bjørn K. og Karoline kom til sykehuset. Vi prøvde alle å snakke til Bjørn Eirik. Karoline og Bjørn Sverre sang en del for ham. Karoline hadde ikke lenger problemer med å være der. Bjørn Sverre hadde fremdeles et håp, men Karoline og jeg visste at han nå var død. Bjørn Sverre masserte nakken hans og da viste en av pleierne oss at blodtrykket gikk ned. Det virket ganske rart på meg at alle var så opptatt av tilstanden hans når han likevel skulle dø.

Det kom en stor blomsterbukett fra Expekt til Bjørn Eirik. Det gjorde meg ganske urolig, for Bjørn Eirik hadde jo ikke noen glede av dem, men det kunne jo ikke de vite. Et par jenter kom også på besøk med blomster, og da sa Karoline at vi helst ikke ville ha blomster – stakkars jenter, hva skulle de gjøre? De la blomstene på gulvet.

Hadde også telefon fra Britt. Det hadde stått et stykke i avisa og hun trodde ikke det kunne være Bjørn Eirik, for han var hjemme for bare kort tid siden, visste hun. Derfor skulle hun bare sjekke. Det var godt å snakke med en sykepleier og fortelle hva vi gikk igjennom.

Det var nå klart at kameratene til Bjørn Eirik, Edvin, Odd Kristian og Ole Jacob skulle komme ned på samme måte som Karoline og Bjørn døgnet før.



 



Roy, Joacim og Karoline
Ved muren som her er to rader høyere


Joacim og Roy kom også på besøk. Roy var han som hadde ringt etter ambulansen. Han er norsk og jobber i support, han er en del yngre enn Bjørn Eirik. Han kunne fortelle at de hadde gått på en vei der det ble bygget et hus. Det var altså bare kjelleren som var påbegynt, derfor var det et hull ned, som så ut til å være atskilt med et gjerde. Bjørn Eirik og en annen gutt hadde gått opp på en mur som fungerte som en kant mellom det som var fortau og gjerdet. Roy hadde ikke sett at han falt, men sett uttrykkene til de andre og begynt å springe rundt husene for å komme ned på andre siden. Joacim var en god venn av Bjørn Eirik fra Sverige, han hadde ikke vært der da ulykken skjedde. Han hadde samme type jobb som Bjørn Eirik. De var selvfølgelig helt fra seg. Bobby hadde fortalt oss at Roy hadde fått krisehjelp på søndag.

Bjørn og Karoline ble med Joacim og Roy for å se ulykkesstedet. Bjørn Sverre og jeg orket ikke det. De tok disse bildene:

         Her falt han ned, også ned trappa, nederst  

 







          





 Her landet den andre gutten







Her kan man se hvor høyt det er, dessuten falt han enda lenger enn fra gjerdet og til det planet hvor bilen står






       Muren er bygget høyere, og det er kommet opp et skilt etter ulykken



 

Karoline snakker med en dame som bodde der, hun hadde hjulpet til med å ringe etter sykebil
        

  



 
Sett nedefra


Bjørn Eirik hadde nå bevegelser som er rester av reflekser fra lillehjernen, fordi de hadde sluttet å bedøve hjernen. Det er noe som også må gjøres for å kunne erklære noen for hjernedød. Hvis vi klappet ham på armen, kunne han løfte armen. Det samme skjedde med andre kroppsdeler.

Pleierne snakket seg i mellom om at han beveget på beinet. De syntes det var så rart. De snakket som om jeg ikke var der. Om at det var vanlig, og en av dem hadde engang opplevd en pasient som hadde satt seg opp i senga. Det skjedde spesielt med unge mennesker. Jeg hadde trukket forhenget halvveis for, så de så meg ikke, men de visste godt at jeg satt der.

Vi byttet nå på å være inne, ikke flere enn tre om gangen. Ute på gangen gjallet det og bråkte i et aggregat. Det var to benker å sitte på, en med polstring og en uten. Noen ganger sto det også en stol der.


        Gangen hvor vi ventet og hvor legen brukte telefonautomaten


Når vi skulle ringe, måtte vi helt ut. Etter hvert blåste vi litt i det, og tok telefonen hvis den ringte mens vi var inne, og gikk mot utgangen. Hvis vi da måtte gå forbi mens aggregatet gikk, hørte vi ikke noe før vi var forbi. Det var ganske kort vei for å komme utenfor, vi måtte ned en trapp og gjennom en gang. Da kom vi ut i solskinn og varmt sommervær. Jeg sto ofte på den samme plassen og snakket i telefonen, det var på hjørnet av sykehuset, under et tre og ved inngangen til en barneavdeling. Så det gikk mange med barn forbi. Det var også en del biltrafikk der, men gata var enveiskjørt. Det var nydelig utsikt derfra. Det var som å komme inn i en annen verden. Uvirkelig at andre levde livene sine på en vanlig måte.



       På hjørnet nederst sto jeg og ringte til Norge

         Gangen. For å komme ut, gikk vi ned trappa i bakgrunnen, der var også aggregatet som bråket





Den mannlige legen sto ute i gangen ved en automat når han skulle ringe (det var jo telefoner inne i ”skranken”, men dette var kanskje privat?) Han var en hyggelig mann som ga oss kaffe og eple. Bortsett fra en sandwich første dagen var dette det eneste vi hadde fått, så vi syntes han var spesielt hyggelig. Igjen ble vi opptatt av detaljer.

Da vi møtte ham ute i gangen, takket Karoline og jeg ham for at han var så hyggelig. Han ble nesten litt flau, så vi forklarte at det var en del ting vi hadde reagert på, som at pleierne snakket så høyt. Vi etterlyste også sovemedisin. Han sa at han også var utlending og at han kunne forstå vår reaksjon. Han var fra Kosovo eller noe. Han trodde at man hadde et litt annerledes syn på døden her. Det var mange som døde i trafikkulykker, dessuten måtte vi skjønne at disse pleierne gikk oppi dette hver dag, og at de måtte få prate med hverandre for å holde humøret oppe. Vi sa at ikke alle var sånn, faktisk var det en vi reagerte ekstra på. Hun virket så ufølsom og hardhendt.

Angående sovemedisin sa han at det var det vanskelig å få tak i der, på tross av at nesten alle hadde det. Hadde vi ikke tatt med det hjemmefra? Det skulle vi ha gjort. (Akkurat som om vi hadde det liggende!) Han sa at han kunne ikke skrive det ut til oss, for vi var ikke pasienter på sykehuset. Han hadde det hjemme, men han skulle ikke hjem på en stund.

Slike merkelige samtaler har festet seg. Alt dette fremmede ble detaljer som vi hengte oss opp i. Kanskje for å slippe unna alvoret i situasjonen?


Sjefen for avd. snakket med oss om hva som skulle skje neste dag, det måtte være fire undersøkelser i løpet av dagen. De skulle foretas av henne og en utenforstående lege. Dette skulle gjøres helt uavhengig av hverandre. Når det var gjort, skulle pustemaskinen slås av. Hun spurte om vi ville ha hjelp i denne situasjonen, enten av psykolog eller prest. Denne gangen takket vi ja. Jeg spurte om vi da fikk et eget rom, hun svarte at hun skulle gjøre hva hun kunne, men de hadde ikke flere rom enn de vi kunne se. Kanskje vi kunne få et avlukke, men det var for de som hadde smittsomme sykdommer. Hun snakket også om at vi skulle slippe å dra til ”Post Mortem” som var ”et lite hyggelig sted ”. Igjen kom tankene inn på hvordan dette hadde foregått hjemme i Norge.


Vi ventet på vennene til Bjørn Eirik, hadde blitt enige om hvordan vi skulle forberede dem, ved å fortelle hva de kom til å se der inne, og at Karoline skulle følge dem inn. De hadde snakket til Bjørn Eirik om fotballkampen som hadde vært dagen før, da Karoline hadde meldt dem og fortalt hva som hadde skjedd. Og de hadde grått så de lå på gulvet, fortalte Karoline.

Det ble etter hvert flere enn tre inne hos ham, men det gjorde visst ikke så mye lenger. Da Bjørn Sverre skulle gi Bjørn Eirik en klem, skjedde akkurat det jeg hadde hørt sykepleierne snakke om. Han reiste seg opp i senga, p. g. a. berøringen ved halsen kom hodet og skuldrene opp. De som var inne, særlig Karoline og guttene ble selvfølgelig veldig opprørte. De hadde jo ikke hørt det jeg hørte tidligere på dagen, så de var helt uforberedt på noe sånt. En pleier tok seg god tid til å forklare hva som hadde skjedd. Hun sa at dette var bevegelser fra ryggraden og ikke fra hjernen.



19.april
Da Bjørn Kaare og jeg kom neste dag, hadde de flyttet Bjørn Eirik inn på et avlukke hvor det også var en annen pasient, men hun ble flyttet ut i løpet av dagen. Vi fikk en ny sykepleier som var helt fantastisk. Tror kanskje at ”den hyggelige legen” hadde sagt noe.

Karoline og Bjørn Sverre gikk en tur i Valletta og kjøpte skrivesaker til Karoline. Hun ville skrive et brev til Bjørn Eirik. Karoline hadde også kontakt med Sandefjords Blad og fortalte hva som virkelig hadde skjedd, at det ikke var farlig klatring han hadde drevet med. Dagen før hadde det stått om ulykken i Sandefjords Blad og mandag i VG, beskrevet på en helt feilaktig måte.


Når jeg var inne hos Bjørn Eirik denne dagen, snakket pleieren med meg om ham. Hun lurte blant annet på hvorfor han hadde arr på magen. Jeg fortalte om alle operasjonene han hadde hatt og at vi hadde sittet slik mange ganger før. Da sa hun at det var jo ikke akkurat slik. Det virket som om hun brydde seg om oss.

Hun syntes også at Bjørn Kaare liknet så på ham at hun gikk ut fra at de var brødre. Ble selvfølgelig veldig flau og sa at jeg måtte jo da ha vært en veldig ung mor. Hun spurte om hun skulle barbere Bjørn Eirik og vi sa ja. Jeg tenkte på at mamma hadde bedt oss om å ta et bilde av ham. Bjørn Kaare fleipet med at han kunne trenge en barbering selv. Hun snakket også om sveisen, for hun dro håret til Bjørn Eirik bakover, syntes det var finest. Jeg sa at han pleide å ha det likt onkelen, hun ristet på hodet og sa det måtte være en mote vi hadde oppe i Norge. Men da han var ferdig stelt, hadde hun gredd håret fram.

Man hadde tatt de først undersøkelsene, og etter hvert kom det en mann i dress og vi ble bedt om å gå ut. Vi gikk til kantinen og spiste chips. Jeg husker godt at det var chips, for det var nesten det eneste vi hadde spist til nå, bortsett fra litt frokost på hotellet. Da vi kom tilbake, fortalte de at han som hadde undersøkt, hadde villet snakke med oss, men at han måtte gå.

Både Bjørn Sverre, Karoline og de tre kammeratene kom etter hvert. Det ble en del venting ute på gangen. Karoline skrev brev. Vi var veldig spente på det som videre skulle skje. La planer om at alle skulle inn og ta farvel, men at kun familien skulle være der når maskinen ble skrudd av. Jeg var også spendt på hva slags hjelp vi skulle få. Så for meg en katolsk prest men biretta på hodet.

Bjørn Sverre leste brevet til Karoline og spurte om lov til å lese det høyt. Det var greit for henne.
Alle 7 gikk inn til Bjørn Eirik. Da vi passerte ”skranken”, snakket sjefen i tlf. og jeg hørte hun sa ”jeg skal gjøre mitt beste”. Så ble vi tre i nærmeste familie bedt om å komme inn på kontoret.

Der ville sjefen og en mannlig sykepleier snakke med oss. De fortalte at dødstidspunktet nå var satt, det var klokka halv to (samtidig som Karoline hadde avsluttet brevet sitt). De sa også at organene likevel kunne brukes til organdonasjon og lurte på hvordan vi stilte oss til det. Spesielt var leveren god. Vi kunne ta oss tid til å tenke oss om. De lot oss bli alene, jeg var nå helt forvirret og sa at nå ville ikke jeg bestemme noe, men høre hva de andre hadde å si. Det var jo jeg som hadde brakt dette på bane den gangen vi ble blankt avvist. Bjørn Sverre foreslo at hver enkelt sa sin mening etter tur. Karoline sa det var greit for henne, det sa Bjørn Sverre også, da var det selvfølgelig greit for meg også, så avgjørelsen ble tatt på under fem min.

Det var masse papirer som skulle underskrives, der alle organer var listet opp, vi krysset av for alle. De fortalte også at de måtte finne en ”match”, så det kunne hende det ikke gikk. Da fikk jeg hetta. Tenk om vi likevel måtte bli med og slå av maskinen! Dette med donasjon hadde jo gjort at vi slapp å være der når han sluttet å puste. Karoline gikk inn igjen og snakket med damen, forklarte hvorfor jeg ble så fortvilet.


Guttene var inne hos Bjørn Eirik. Vi gikk inn dit og jeg sa hva vi nå hadde fått høre. Bjørn Sverre sa at han ville lese opp brevet fra Karoline mens alle var der. Det gjorde han – uten briller. Denne seremonien som vi lagde selv, og der det ikke var noen andre enn oss til stede, ble den fineste avskjeden vi hadde med Bjørn Eirik. Antagelig skjønte personalet hva vi hadde fore, for de gikk ut.

Det var rart at han var død, men at hjertet likevel banket. Jeg måtte tenke at hjertet også hadde banket inni meg før han ble født. Den gang var det ikke vanlig ultralyd, bare et apparat som gjorde at vi hørte hjertet i en høyttaler.




 Vallettas hovedgate


Bjørn Sverre foreslo at alle slo av mobilene og dro til det stedet hvor Bjørn Eirik hadde vært da han sist hadde snakket i telefonen med Bjørn Sverre siste gang. Det gjorde vi og alle bestilte øl (det var en uterestaurant i Valletta). Der satt vi en times tid og snakket om gode minner vi hadde om Bjørn Eirik. Guttene hadde mye å fortelle om, spesielt fortalte de om litt morsomme episoder. Noe sånt kunne vi nok aldri ha gjort i Norge. Det ble en minnerik stund, med både latter og gråt.


Hotellet

Tilbake på hotellet fordelte vi hvem som ringte til hvem, slik at beskjeden kom samtidig til alle i familien.
Vi traff den hyggelige legen utenfor hotellet. Først trodde jeg han sto der og ventet på oss om beskjed angående donasjonen. Men han fortalte at han var i et privat ærend, hadde vært på utstilling.

Det kom en del telefoner til hotellet fra bl.a. politiet. Det var Bjørn Sverre som snakket med dem og han ble ganske oppgitt. En gang måtte Bjørn ta over og forklare situasjonen. De snakket om testamente. Det gjaldt visst de eiendelene Bjørn Eirik hadde hatt på seg. De sa også at Bjørn Sverre og jeg måtte komme til sykehuset neste dag kl 8 på morgenen. Bjørn Sverre spurte om han kunne ta det alene, for nå begynte vi å bli ganske slitne, men det gikk ikke. Det gjaldt identifikasjon av Bjørn Eirik. Vi fikk også telefon om at de hadde funnet mach, og at hjertet ville gå til en maltetisk gutt og leveren til en i Italia.

Vi bestilte mat på rommet, hamburgere. Det smakte bedre enn de få chipsbitene vi ikke skulle ha gått for å ta, siden vi gikk glipp av hva mannen i dress hadde å si.

20. august
Tidlig opp og prøvde å få i meg litt frokost. Gråt da serveringshjelpen sa: Ha en god dag. Han skulle visst at jeg skulle identifisere min døde sønn, tenkte jeg.
Vi lurte på hvor på sykehuset vi skulle, men bestemte oss for å dra til ITU hvor vi var kjent. Der ble de ganske forvirret da vi kom og ba oss vente i gangen.

Etter ca 20 min og en del spørsmål, ble vi fulgt på utsiden av sykehuset, på baksiden og en ganske tungvint vei, skjønte vi etterpå, til ”Post Mortem” som lå nedenfor hovedinngangen, altså på den helt andre siden av sykehuset. Der var det en del begravelseskledde mennesker utenfor. Vi gikk på en måte inn i en kjeller. Innenfor så vi at det var sant at det var et lite hyggelig sted. Vi ble fulgt gjennom mange rom med klær på benker i krokene, og inn på et kontor hvor vi møtte en kvinnelig lege.

Hun beklaget at det hadde vært så mye rot, men politiet hadde ikke sagt til dem at de hadde innkalt oss. Bjørn Eirik lå fortsatt på ITU, for det med donasjon tok sin tid. Derfor ble de forvirret. Det vi skulle, var å underskrive papirer. Blant annet måtte de ha navn på både min og Bjørn Sverres fedre. Det tok ikke lange tiden, men lang nok til at vi hadde bedt taxien om å kjøre igjen. Det ble nå spørsmål om hvor vi ville bestille den nye taxien til, hovedinngangen eller inngangen til Post Mortem. Da vi kom utenfor, så vi at disse to utgangene lå med 50 meters avstand! Igjen tilsynelatende småting som vi tok på vei for.

Tilbake til hotellet, var det snakk om å få utlevert eiendelene til Bjørn Eirik.
Det ble til at vi slapp å komme enda en gang til sykehuset. Både reisen og det å stadig komme tilbake når vi hadde tatt farvel, var slitsomt. De fant ”en person de kunne stole på”, som kom til oss på hotellet. Han hadde tingene i en gjennomsiktig, grønn plastpose. Det første vi alle la merke til var en røykpakke. Også vi som gjentatte ganger hadde sagt at han ikke røkte. Det skjønte vi ingenting av. Mannen tok opp Bjørn Eiriks mobiltelefon og et lite etui eller noe med noen få penger i. Da vi spurte om røykpakka, sa han at den var hans. Så dette var altså det som var så viktig at det var spørsmål om hans testamente!

Bjørn Kaare ville opp i leiligheten og hjelpe guttene med å rydde opp. Vi trodde ikke at vi orket, Karoline sa at hun ikke ville se tannbørsten hans. Men det var vi som visste veien dit, og da vi kom fram, ble det til at gikk opp alle sammen. Det første Karoline gjorde, var å gå inn på badet og se på tannbørsten. Deretter på soverommet hvor hun med en gang fant lommeboka med helsekort som ga adgang til privatsykehus. Rart ingen hadde tatt med den, hvis det var her de hadde hentet passet hans, men det er jo mulig at det hadde ligget på jobben.

Bjørn Sverre, Karoline og jeg dro videre etter en halv time, mens guttene ble igjen og gjorde en kjempejobb med å tømme PC-en til Bjørn Eirik og brenne cd-er med stoff som burde tas vare på. Det var Expekt som eide PC-en. De tømte også leiligheten for Bjørn Eiriks eiendeler. En taxisjåfør fikk klærne hans. Guttene tok også med seg det vi skulle ha med til Norge, som dykkeutstyr, CD plater, DVD-spiller og golfbag. Noen av dem var også på jobben til Bjørn Eirik og snakket med folk der. Vi hadde forskjellige fly hjem. Vi fikk også et brev fra jenta som hadde flyttet inn hos Bjørn Eirik, de skulle dele leilighet til hennes var klar. Jeg regner med at hun ordnet opp med leieforholdet.

På Gardermoen ble vi møtt av familie som kjørte oss i to biler til Sandefjord. Hjemme hadde mamma satt kakao, smørbrød og sovepiller klart, det var utrolig deilig. Vi er heldige som har en stor familie som stiller opp for oss. Det at familier som har mistet noen skal få mat, er en skikkelig fin tradisjon. Også det å få sove, var veldig godt.

Slutt på det jeg skrev. Når man har fått mange inntrykk, har men behov for å uttrykke seg, det var det jeg gjorde, skjønner jeg nå. "Gi uttrykk for inntrykk".



Vi gjorde det hver gang vi fikk annledning, alle tre. Karoline og jeg var hos en lege og snakket i vei. Han abrøt oss og sa at vi ville vel bare fortelle at det hadde vært fælt. Vi ble fornærmet på legen, men skjønner nå at det var nok ikke den rette personen å øse seg utover til. Vi byttet lege.

De første dagene hjemme husker jeg ikke så mye fra. Det som har festet seg er all maten vi fikk på døra. Det var det vi spiste. Vi var helt paralysert og orket ikke å tenke på å lage eller kjøpe mat. Etter hvert kom det mange på besøk, det var godt å få fortalt gang på gang det vi hadde opplevd. For oss var jo dette noe helt spesielt. Folk tok heldigvis hensyn og ble ikke lenge.

Jeg syntes også det var godt å gå på klubb med venninner. Jeg ba dem om å gjøre og snakke som vanlig, ville nok tilbake til før alt dette skjedde. Det går jo ikke, men hva vet man om hva som er best for en selv? Kanskje var det også bra med et friminutt? Igjen spilte jeg rollen min. 

Dette er en måte jeg har reagert på senere også. Da jeg hadde sterke ryggsmerter, ville jeg reise til Oslo, som om jeg kunne reise fra smertene. 

Jeg husker også samtaler med prest og han fra begravelsesbyrået, sistnevnte ble en klippe for oss. Igjen rart å oppleve hvordan enkelte mennesker sto frem på en positiv måte for oss alle tre.

Vi tre kom veldig nær hverandre i denne tiden, vi snakket masse om det som foregikk og om følelsene våre. Vi var selvfølgelig sinte for det som hadde skjedd, og det kunne gjøre seg utslag i at vi nesten ble glade av dårlige nyheter på tv. Da var det jo på en måte flere som hadde det som oss. Disse tingene var det Karoline som turte å sette ord på. Men vi følte det samme alle tre. Jeg skjønner nå at dette er reaksjonsfasen. Situasjonen kan oppleves som så truende at man, bevisst eller ubevisst, prøver å komme bort fra den. Ulike forsvarsmekanismer kan dermed tre i kraft. (Lærebok i psykologi)

Vi følte også et slags sinne for det som ble forventet av oss, som å arrangere begravelse. Vi hadde jo hatt vår stund på Malta ved sengen til Bjørn Eirik sammen med kameratene hans og Bjørn Kaare, da Bjørn Sverre leste det Karoline hadde skrevet, etterfulgt av at alle gikk på uterestaurant og tok en øl.

Spesielt var det nok jeg som syntes det å planlegge begavelsesseremonien var slitsomt. Jeg ble redd for at det ikke skulle være Bjørn Eirik som sto i fokus, da alle de forskjellige kulturelle innslagene ble planlagt.

Jeg var også ”folkesky” i denne perioden. Vanligvis hører vi at folk som treffer noen som har mistet noen i for eksempel butikken eller i byen, går omveier for å slippe å møte vedkommende. Her var det jeg som gikk omveier. Når klær skulle kjøpes til begravelsen, dro jeg til nabobyen, eller fikk andre til å handle for meg.

Begravelsen ble jo kjempefin og et godt minne å ha. Vi var nok forferdelig slitne og lammet av situasjonen. Husker også at urnenedleggelsen føltes som enda en oppgave vi bare måtte gjøre, og at da vi kom opp på kirkegården, syntes jeg den plassen vi hadde fått var verdens kjedeligste og styggeste.

Nå i ettertid synes jeg den er fin, og at det er praktisk at den ligger rett ved parkeringsplassen, for vi er der ganske ofte. Det første året var jeg der daglig. Det ble et godt sted å være. Tanken på at alle vi som hadde mistet noen, hadde en liten hageflekk et sted som ikke var vår egen hage, føltes merkelig, men også grei. Her traff vi hverandre og følte et fellesskap. Jeg tror nok at vi har fått et innsyn i noe spesielt. Noe jeg gjerne skulle vært foruten, men det har også gjort at jeg setter utrolig pris på livet og at jeg er opptatt av å få mest mulig ut av den tiden jeg har igjen.

I hele mai hadde vi i gjennomsnitt fem besøk om dagen, for meg ble dette slitsomt. Jeg trengte tid alene. Det har jeg nok savnet i alle årene etterpå også, for jeg kan nesten ikke få nok alenetid. Jeg drar for eksempel gjerne alene på ferie.

Vi fant ut at vi måtte bort. En gammel tante spanderte tur med Hurtigruta på oss. Det var nok godt å komme bort, og vi fikk se hele kysten, men vi har ingen gode minner fra den turen. Alt ble liksom feil.

Resten av sommeren satt vi og var totalt passive. Vi så på buskene i hagen som trengte å bli klippet, men gjorde ikke noe med det.

Senere har jeg blitt spurt om jeg får flashbacks. Og det mangler ikke på det. Stadige assosiasjoner dukker opp, og tv-program som Greys Anatomi ble det umulig å se på. Jeg syntes det var merkelig å lage underholdning av noe så alvorlig og dramatisk. Etter hvert har jeg tvunget meg til å se på, og nå liker jeg serien godt.

Når jeg hører et årstall, og da spesielt et etter år 2000, får jeg straks assosiasjoner til 2006, som var året dette skjedde. Da begynner tankene å gå bort fra det som egentlig var tema, og jeg virker nok litt fjern. Hvis årstallet er før 2006, tenker jeg: det var den gang alt var fint, før det forferdelige skjedde. Hele livet mitt er delt opp i før og etter.

Jeg har før nevnt reklamen til If om sykehus i utlandet, den er det vondt å se på.  Også for eksempel reportasjer fra karnevalet i Brasil, gir triste tanker, fordi Bjørn Eirik var der noen år før ulykken. Den gang alt var fint.

Alt dette som skjer inni hodet, holder man etter noen år for seg selv, er redd folk skal synes at en dveler for lenge ved sorgen. Men den går jo aldri helt over. Man lærer å leve med den. Man vil heller ikke gjøre folk brydd ved å nevne det.

Noe som opptok tankene en del i året etter ulykken, var når jeg fikk spørsmål om hvor mange barn jeg har. Første gang svarte jeg ett, men da kommentaren til den som spurte var at det er jo nok det, bestemte jeg meg for å si det som det er neste gang. Jeg tror at jeg har tatt altfor mye hensyn til å ikke gjøre den jeg snakker med ille berørt, nå sier jeg det rett ut, at jeg har to barn, men at sønnen min er død. Det blir som regel litt stille, men det er greit.

Jeg liker godt å snakke om Bjørn Eirik, det gjorde vi mye det første året, men nå blir det liksom litt unaturlig. Jeg kan føle at jeg ødelegger stemningen når jeg nevner hans navn slik andre nevner navet til sine barn. Men samtidig er det viktig for meg at han er med oss i tankene og i samtalene på mest mulig naturlig måte. Hans minne lever videre da.

Jeg føler også at jeg "vet" noe om døden, eller at jeg har kommet nærmere døden etter denne opplevelsen. Om ikke annet, så vet vi hvor fort det kan skje og hva som følger av oppgaver for de pårørende. Bjørn Eirik og jeg likte å se på tvserien Six feet under, som handlet om et begravelsesbyrå. 
På ett nivå er serien et konvensjonelt familiedrama som tar for seg emner som forhold mellom mennesker, utroskap og religion. På et annet nivå er serien kjennetegnet av at den setter døden i fokus, og utforsker denne på mange nivåer; personlige, religiøse og filosofiske. Hver episode starter med et dødsfall (alt fra drukning, hjerteinfarkt eller krybbedød) og dette dødsfallet slår an tonen for resten av episoden. Dette tillater personene å reflektere over deres lykke og ulykke på måter som blir sett i lys av det relevante dødsfallet og dets etterspill. Serien har også en kraftig dose mørk humor og surrealisme.
Et tilbakevendende trekk i serien består av at en av personene har en imaginær samtale med personen som døde i begynnelsen av episoden. Noen ganger er samtalen med en tilbakevendende person, særlig Nathanial Fisher sr. som døde i første episode. Seriens skaper, Alan Ball, har uttalt at dette trekket viser hovedpersonens indre dialog ved å fremstille det som en vanlig samtale. Wikipedia

Disse refleksjonene om døden, føles det godt å ha hatt med Bjørn Eirik.Vi hadde samme morbide humor.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar